Tre kast for evigheten

02/06/2022
Ann Karene Rasmussen
FOTO: Vegard Wivestad Grøtt / BILDBYRÅN

Til en augustdag i 2021 var Eivind Henriksen en ukjent skikkelse for nordmenn flest. Tre episke sleggekast og noen gledestårer senere var han vårt felles eie.

31-åringen fra Oslo tok sølv i slegge i OL i Tokyo denne klamme augustdagen i 2021. Ut av det blå fikk vi enda en idrettshelt å feire. Beskjeden, lavmælt og sympatisk, er Henriksen en kar med en ikke ubetydelig”folkekjær-faktor”.

Et mål

Du kastet deg inn i våre hjerter. Hvordan har det vært å gjøre sleggekast til en ny norsk favorittøvelse?

– Det er kjempegøy at slegge får mer oppmerksomhet. Det har vært et av målene mine i mange år. Det har vært vanskelig å få oppmerksomhet rundt øvelsen, så det å vise at det er mulig som nordmann å bli skikkelig god, håper jeg fører til at flere vil prøve seg på slegge og kanskje satse.

Øyeblikket var mektig, suksessen hardt tilkjempet. Forhistorien og bakgrunnen inneholder både tilbakeslag, skader og en treners (Einar Brynemo, 1947-2018) bortgang. Da Henriksen gjemte hodet i hendene og lot tårene trille, var det både et bilde på tilfredsstillelsen av måloppnåelse, men også på savnet av en viktig medhjelper og venn.

Ny hverdag

Henriksen har i flere intervjuer omtalt sin tidligere trener som en omsorgsperson, som noe mer enn en trener.

– Jeg skulle ønske han kunne være med å oppleve dette, har Henriksen sagt om øyeblikket da OL-sølvet ble kapret. Han synes det er fint å kunne gråte litt når man endelig lykkes.

– Men jeg er ikke en som gråter veldig ofte.

OL-sølvet har gitt Tjalve-gutten en ny hverdag. Han har tatt permisjon fra jobben hos Møller Logistikk. Fire nye private sponsorer har gjort det mulig. Men fremdeles jobber han som trener på Wang Toppidrett. I tillegg driver han et kretsprosjekt i kule og slegge.

Mangler baner og trenere

Nye rekrutter til en relativt liten og krevende øvelse er slik sett en del av Henriksens ansvar. Han opplever at OL-sølvet har motivert flere ungdommer til å prøve kastøvelsene. Men mangelen på trenere og tilgjengelige baner er et problem.

Henriksens fremganger har langt på vei kommet snarere på tross av enn på grunn av rammene som tilbys. Sleggekast er en ensom øvelse.

– Det har vært det i en del år, etter at de jeg trente med frem til ca. 2015, flyttet tilbake til Vestlandet etter å ha avsluttet studiene. Nå i høst flyttet Thomas Mardal hjem fra USA til Oslo, så nå har jeg endelig fått meg en treningspartner igjen.

Stabil rundt 80m

Hva er dine sportslige mål i år og videre fremover?

– Drømmen er å ta flere medaljer og hele tiden være oppe i toppen når det er mesterskap. Jeg har ikke satt noe mål om å perse i år, for det begynner å bli lange lengder å strekke seg etter. Det jeg håper på, er å kaste flere kast over 80m og stabilisere meg på lengder tett opp mot 80m.

Inntil Tokyo-OL hørte slike lengder drømmene til, men Eivind Henriksen klarte det kunststykket å bryte grenser, ikke bare én, men fire ganger i løpet av årets viktigste begivenhet. Tre ganger i selve finalen, der han toppet en fantastisk serie med sølvkastet på 81 meter og 58 centimeter.

Pappa i oppkjøringen

Er du en “best-når-det-gjelder-type”?

– Jeg føler at jeg og min trener knakk koden i 2018 på hvordan jeg skal være best mulig forberedt til mesterskap. Å finne ut hva man skal gjøre for å være i toppform akkurat den dagen det gjelder, er ikke alltid så lett, for det er veldig individuelt fra utøver til utøver. Vi har funnet en god oppskrift på det etter mange år med prøving og feiling, sier Eivind Henriksen, som også rakk å stifte familie i oppkjøringen til OL. Han og samboeren Lena ble foreldre til Emil Johan i november i fjor, bare noen måneder etter at lekene egentlig skulle vært arrangert.

Hva betyr familien for deg?

– Veldig mye. Det er veldig fint å ha Lena og Emil Johan som støtte og som deltakere på denne «reisen». Det å bli pappa har selvfølgelig vært krevende til tider, men samboeren min har gjort og gjør veldig mye for at jeg skal kunne prestere på topp. Det er utrolig gøy å følge Emil Johans utvikling, og jeg gleder meg til å ta han med på friidrettsbanen etter hvert.

En pekepinn?

Og den dagen idrettskarrieren er slutt, hva skal du gjøre da?

– Godt spørsmål! Planen er å holde på i hvert fall til OL i Paris i 2024, så får vi ta en ny vurdering etter det. Det hadde jo vært fint å jobbe med idretten på en eller annen måte. Tror jeg kunne trivdes med å ha flere forskjellige roller og jobbe litt her og der, sier Henriksen.

Nå ser han frem til en sesong med to store høydepunkter (VM og EM), der Trond Mohn Games kanskje kan gi en pekepinn på hvordan han ligger an.

– Det er gøy at vi har stevner i Norge, hvor det blir lagt til rette for gode prestasjoner med god internasjonal konkurranse. I år er det to viktige mesterskap, så toppformen må nok legges dit. Men jeg kastet brukbart i TMG i fjor på tampen av sesongen, så jeg satser på at nivået mitt er enda litt høyere i år. Jeg gleder meg i hvert fall til å komme tilbake og satser på bra vær!