– Nå er jeg på oppløpssiden, og den skal bli lang og god

september 13, 2021
Trond Mohn Games
INSPIRERT AV DOSTOJEVSKIJ: – Hunden heter Aljosja og er oppkalt etter en av brødrene i Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamazov, den siste av forfatterens store romaner. Det er den snille broren i Dostojevskijs store verk, og han er en av yndlingsforfatterne mine, forteller Mohn.  

– Jeg tror livet er så viselig innrettet at den alderen du befinner deg i, er den beste, sier Trond Mohn (78), som svømmer en time hver morgen. Foran høstens stortingsvalg minner han politikerne om idrettens betydning for fysisk og psykisk helse, og så gleder han seg til Trond Mohn Games. Men det navnet var han ikke så glad for.

Tekst og foto: Ove Landro (Denne artikkelen har stått på trykk i magasinet Eldorado)

Solen skinner skarpt på den blå himmelen og speiler seg i Fanafjorden. Vi sitter hjemme hos direktøren, gründeren, filantropen, sosialdemokraten, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, koreansk konsul og æresmedlem i en rekke idrettslag, Trond Mohn. De fleste kjenner ham som en rundhåndet milliardær som donerer store pengesummer til idrett, forskning og helse. 

Som konsernsjef i det familieeide industriselskapet Frank Mohn AS har han videreutviklet bedriften hans far grunnla i 1938 med stor suksess. På spesialproduktene skipspumper og oljevernutstyr har selskapet under fabrikkmerket Framo, befestet sin posisjon som ledende i verden. 

– Hver alder har sin sjarm. Det er greit å bli gammel også. Men det er selvsagt en forutsetning at helsen er god. Hva er det de sier? Er man frisk kan man ønske seg tusen ting, er man syk så ønsker man seg bare én ting.

Trond Mohn

Det startet med Kråkenes-brødrene

Trond Mohn og hans bror vokste opp på Kråkenes, og de store heltene var Kråkenes-brødrene, Torstein og Harald, som satt i bronseåtteren i 1948 da et rent Fana-lag tok bronse i OL.  

 – De var de store heltene. De var allsidige, og foruten roing, drev de med håndball og ski. Så dette var kanskje bakteppet for at min bror og jeg drev med friidrett på Kråkenes. Dessuten hadde vi en far som var veldig idrettsinteressert, det var han som inspirerte oss til å begynne å løpe på friidrettsbanen, forteller Mohn, som først var aktiv i Kråkenes idrettslag, senere i friidrettsgruppen i Brann.   

– Du spilte ikke fotball?

– Fotball kunne jeg ikke. Jeg sto riktignok i mål på bedriftsidrettslaget, men jeg var ingen fotballkeeper. 

Det var 400 meter som var Trond Mohns beste disiplin. Hans far, Frank, hadde løpt 400 meter på 51,4. I en alder av 18 år, slo Trond sin fars personlige rekord med tiden 50,2.  

– Det var veldig gjevt, og jeg tror det var like gjevt for far. Men jeg fikk en skade året etter og begynte egentlig ikke med friidrett igjen før jeg var ferdig med studiene og var med i bedriftsidrett. Det var kjekt det, med Holmenkollen-stafetten som årets høydepunkt, sier Mohn.

– Jeg har drevet med idrett hele livet. Det er ikke mer enn ti år siden jeg sluttet å jogge. Det var jo for å holde meg i form. God fysisk form og tankekapasitet henger sammen, så at jeg hele tiden har drevet med løping henger mye sammen med den mentale biten. 

Den første pengegaven

Trond Mohns giverglede startet på slutten av 80-tallet. 

– Vår datter, Louise, var en lovende basketballspiller, og vi hadde mange fine stunder i ulike idrettshaller i Bergen. Da Gimlehallen skulle renoveres i 1988, trengte de litt økonomisk hjelp. Idretten, og basketball i dette tilfellet, har gitt oss mange gode øyeblikk og minner som jeg ikke ville vært foruten. Å få være med å se på nært hold gjennom hennes iver og engasjement hva breddeidretten gjør for barn og unge, gjorde inntrykk. Jeg har jo kalt disse idrettslederne for samfunnets skjulte helter. Dette er de som gjerne er en reservepappa, en reservemamma, som bryr seg om de unge, og det er kanskje nettopp det mange av dem trenger. At noen ser deg. 

Han kunne nevnt mange. En av de første han ble kjent med, var Terje Valen. 

– Jeg husker spesielt Terje, ja, som bygget opp det aktive miljøet på Flaktveit, og som kalte et av rommene der ute i Åsane for «Vi bryr oss-salen». Han så behovet barn har for å høre til. Jeg mener det ble sagt en gang med et smil at Flaktveit har vært i to stortingsmeldinger; første gang var det med negativt fortegn, for det var ganske vilt der oppe med de som ble kalt for Flaktveit-gjengen. Andre gangen var det på grunn av arbeidet som var lagt ned for å skape et trygt og godt miljø, takket være Flaktveit idrettslag, Terje Valen og hans hjelpere.  

Kjell Magne Ebbesvik er en annen av disse ildsjelene som Trond Mohn gjerne løfter frem.

– Jeg tror det var sent på 80-tallet vi møttes første gang. Kjell Magne er uegennyttig; han vet ikke hva godt han skal gjøre for friidretten. Hans kone Sylvi var også svært delaktig. Sønnen, Eddie, har gått i farens spor, og i dag er han leder for Hordaland Friidrettskrets. Omtrent på samme tid som jeg møtte Kjell Magne, ble jeg kjent med Sverre Sørnes i Gular. Jeg mener disse to kjempene fra henholdsvis Salhus og Strandebarm er i samme klasse; de må være blant de største ildsjelene vi har, sier filantropen. 

– Ante du den gangen at du skulle gi penger til så mange prosjekter?

– Nei, men jeg visste jo ikke at jeg skulle tjene så mye penger heller. 

DUK OG DEKKET BORD: – Jeg kom jo til duk og dekket bord. Mine jevnaldrende var ikke like heldige, og kom ikke hurtig opp slik jeg gjorde i en familiebedrift. Jeg følte nok at jeg måtte kompensere med å jobbe og jobbe. Og det gjorde jeg, sier Trond Mohn. 
 

Gaven fra Ebbesvik

– Hvorfor gir du så mye?

– Det er jo denne fellesskapstanken, som vi ikke bare har i Arbeiderpartiet, som er mitt parti, men som du også finner i andre partier. Det er litt den norske modellen. Det er fellesskapet som er viktig. 

 Trond Mohn Games arrangeres for tredje gang 18. september. Det var Kjell Magne Ebbesvik som hadde ideen.

– Jada, det kom fra ham. Jeg var ikke så begeistret for navnet. Du vet, det å stikke seg frem.

– Du tenkte på hvordan folk ville reagere?

– Ja. Det fins et ordtak: «Narren skriver sitt navn overalt». Så jeg ville dempe det litt, men det var en 75-årsgave fra Kjell Magne, så da ble det vanskelig å takke nei.  

– Ble det større enn du så for deg?

– For å si det sånn: Disse Ingebrigtsen-brødrene var jo gode, og så kom Karsten Warholm også. Denne høsten vet vi foreløpig at Warholm’en kommer og skal løpe 300 meter hekk. Det er en litt spesiell distanse, men han skal vel prøve å sette verdensrekord. 

– Hva betyr Ingebrigtsen-brødrene og Karsten Warholm for norsk friidrett?  

– Jeg tror de betyr veldig mye for breddeidretten og rekrutteringen i Norge. Jeg tenker at barn og unge ser at når de kan klare det, så hvorfor skal ikke jeg klare det? De er en voldsom inspirasjon. Men det er klart, det ligger et enormt treningsarbeid bak. 

– Du kommer på dine egne leker?

– Jeg har merket av 18. september av i kalenderen, ja. Jeg skal ha middag med Karsten Warholm.

– Du inviterte ham?  

– Nei, han har vel invitert seg selv, smiler Mohn.

– Men han er hjertelig velkommen. Han får komme ut her på Milde, så skal vi servere ham hjortetartar. 

– Jeg har jo kalt disse idrettslederne for samfunnets skjulte helter. Dette er de som gjerne er en reservepappa, en reservemamma, som bryr seg om de unge, og det er kanskje nettopp det mange av dem trenger. At noen ser deg. 

Trond Mohn

En viktig samfunnsrolle

– Stemmer det at du ikke kommer til å gi mer til Brann?

– Jeg har sagt at jeg har kommet såpass til skjells år og alder, så nå konsentrer jeg meg om breddeidretten, og det står jeg ved. 

Foruten breddeidretten har Mohn gitt pengegaver til medisinsk forskning og utstyr, og millioner av kroner er delt ut til forskningsmål ved Universitetet i Bergen og Haukeland sykehus. I 2018 ga han 45 millioner til ny kirurgirobot og ny CT/PET-skanner. 

– Dette handler om at jeg føler at jeg har en viktig samfunnsrolle. Vi snakker her om høyteknologiske maskiner som gjør sykehuset i stand til å ligge i front av den teknologiske utviklingen.  

– Har du oversikt over hvor mye du har gitt?

Mohn drar litt på det. 

– Jeg har lest et sted at det i 2015 hadde kommet opp i 4,7 milliarder?

– Jeg er ikke så opptatt av det, men de tallene er vel ikke så gale, sier han. 

– Kommer du til å fortsette å gi?

– Ja, men jeg må jo tjene pengene først. Og om det blir litt mindre formue, så spiller ikke det noen rolle. 

– Du har barn som skal arve, kanskje det spiller en rolle for dem?

– Joda, men de har fått sitt, så det er ordnet. 

– Så du kan i grunn gjøre som du vil?

– Ja, jeg er godt over 66, så da kan man vel gjøre som man vil, sier 78-åringen.  

Om å bli eldre

– Hva tenker du om å bli eldre?  

– Selvsagt merker man det på ulike måter, men jeg holder meg til friidrettsterminologien; nå er jeg på oppløpssiden, og den skal bli lang og god.   

– Hva gjør du for å sikre at det blir slik?

– Jeg svømmer en time hver morgen. 

– Mange bekymrer seg for å bli eldre? Er det grunn til det?

– Nei, jeg tror livet er så viselig innrettet at den alderen du befinner deg i, der du er i nuet, er den beste. Sånn har det alltid vært med meg. Men det har også litt med innstilling å gjøre. Jeg leser noen ganger om eldre mennesker som skulle ønske de var tredve igjen, selv kommer jeg ikke på tanken. Hver alder har sin sjarm. Det er greit å bli gammel også. Men det er selvsagt en forutsetning at helsen er god. Hva er det de sier? Er man frisk kan man ønske seg tusen ting, er man syk så ønsker man seg bare én ting. 

– Hva setter farge på livet ditt, foruten at du har penger og…? 

– …at jeg er i en situasjon som gjør det mulig å gi penger til dem som trenger det? spør han.

– Ja?

– Jeg har en årlig fisketur med min svigersønn i Lakselv. Det er den beste uken i året. Ellers er jeg er veldig glad i klassisk musikk og litteratur. Hunden heter Aljosja og er oppkalt etter en av brødrene i Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamazov, den siste av forfatterens store romaner. Det er den snille broren i Dostojevskijs store verk, og han er en av yndlingsforfatterne mine. 

– Det er en koloss av en bok og ikke direkte lettlest?

– Ja, du må ha god tid. Men du kan lese litt, og så legge den bort, for så finne den frem igjen. Det er det samme med Tolstojs Krig og fred og Anna Karenina. Jeg har alltid vært glad i å lese. Jeg husker da det tok 34 timer å komme seg til Korea eller Japan. Da fikk jeg mye tid til å lese.      

– Kunne du blitt noe annet?

– Det kan godt tenkes at jeg tenkte på noe annet da jeg gikk på skolen, men det ble nå som det ble. Etter at jeg begynte å jobbe har jeg ikke tenkt på noe annet. 

– Kjente du på ansvaret du tok på deg ta du tok over et familieselskap?

– Ja, det gjorde jeg. Jeg kom jo til duk og dekket bord. Mine jevnaldrende var ikke like heldige, og kom ikke hurtig opp slik jeg gjorde i en familiebedrift. Jeg følte nok at jeg måtte kompensere det med å jobbe og jobbe. Og det gjorde jeg. Jeg har alltid hatt arbeidsglede, det er kanskje det største i livet, og det er viktig å få bragt videre til barn og barnebarn.  

– Følte du at du måtte bevise noe?

– Selvsagt. Helt klart. Når du får en slik tillit og kommer raskt opp, så må du gå foran med et godt eksempel. Men jeg syntes ikke det var et press, det var en selvfølge. 

Unngår store forsamlinger

Trond Mohn er utdannet siviløkonom fra Universitetet i Mannheim i 1970, og ble samme år ansatt i familiebedriften Frank Mohn. Han ble administrerende direktør i 1986, og bygget opp selskapet fra en verdi på 50 millioner kroner til bedriften i 2014 ble solgt til det svenske industriselskapet Alfa Laval for 13 milliarder, ifølge Kapital. 

Hans sønn, Frederik, la ikke skjul på skuffelsen. Senere har de imidlertid gjort forretninger sammen. I desember 2016 ble det kjent at Trond og Frederik Mohn, sammen med Selvaag Bolig, la 1,551 milliarder på bordet for 80 mål i det som kalles «indrefileten» på Fornebu. 

Ambisjonen er å bygge 1500 boliger. 

– Når du spør om min sønn, så er jo det egentlig privat. Men tiden leger alle sår. Nå er dette vann under broen. Det er riktig at vi er sammen med Selvaag i Oslo og er med på dette Fornebu-prosjektet hvor det skal bygges masse boliger. Siste leilighet er ferdig i 2030, så da går jeg vel med stokk. 

– Vi har vært gjennom halvannet år med korona. Har du vært engstelig?

– Nei, overhodet ikke. Men jeg har selvsagt vært forsiktig. Jeg liker ikke å gå i store forsamlinger, som for eksempel et arrangement hvor det er masse tilskuere. Fana Stadion under Trond Mohn Games er et unntak. 

– Idretten er limet i samfunnet

Før det er det stortingsvalg. Trond Mohn har aldri lagt skjul på hvilket parti som får hans stemme. 

– Vi har en debatt om ulikheter i Norge. Så kan det være mange grunner til ulikheter. Lavt rentenivå, folk som sitter på fast eiendom. Det har jo vært en voldsom verdiøkning på bygg. Men jeg vil gjerne si at den debatten som vi har hatt, kanskje spesielt om formueskatten, den synes jeg har vært litt lei, fordi at den blir mer splittende enn samlende. Og i utgangspunktet ønsker vi alle å ha et samfunn hvor vi har en egalitet som gjør at dersom to mennesker har sympati for hverandre, så snakker de sammen, selv om de på den politiske scene skulle være så langt til venstre, og den andre så langt til høyre – to mennesker med sympati, snakker med hverandre. I arbeidslivet har vi sagt i alle år: vi blir alltid enige, fordi vi formår å sette oss ned ved samme bord. 

Han trekker paralleller til idretten, og mener politikerne har glemt dens betydning.

– Idretten er en arena hvor høy og lav kommer sammen. Dette ser vi ut til å ha glemt. Det å legge til rette for at barn og unge skal få lov å utvikle seg fysisk – ja, en ting er det fysiske, vi har en utfordring i samfunnet med overvekt – men vi har kanskje en enda større utfordring med folk som føler seg utenfor, mennesker med psykiske problemer, og der er breddeidretten så velsignet. Og dette er et område som ikke nevnes i denne debatten om ulikheter. Det synes jeg er litt trist. Breddeidretten har uvurderlig betydning for fysisk og psykisk helse, og ikke minst det faktum at ungdom – høy som lav – kommer sammen. Jeg mener at idretten er limet i samfunnet, men jeg har ikke hørt noen politikere si noe om dette, sier Trond Mohn.

– Derimot har det blitt snakket mye om formueskatt, og vi har et høyt skattenivå i dette landet. Folk som tjener godt i Norge, betaler femti prosent skatt. Det bør man ikke glemme. 

– Du betaler din skatt med glede?

– Ja. Med glede. 

– Stein Erik Hagen gjør muligens ikke det?

– Nei. Han trenger vi vel ikke å snakke om. Men jeg har lyst til å si til dem som vil være deltager i en skattedebatt: Først og fremst må de betale skatt selv, så kan de få lov å uttale seg.


Get in touch

Name*
Email*
Message
0 of 350